Se innlegget

Se innlegget

Se innlegget

Se innlegget

Se innlegget

Se innlegget

Se innlegget

Marie ringte nå og var helt knust over Karl-Magnus. Hun sa at nå hadde de ødelagt sin siste sjanse til å bli sammen og at han skal til Tyskland på fotballskole hele sommeren og sikkert kommer til å møte noen andre eller uansett glemme henne, og hun kommer til å være lei seg resten av livet, for Karl-Magnus er hennes store kjærlighet.
Jeg ville trøste men jeg kom ikke på noe trøstende å si egentlig, så jeg sa at jeg syns kjærlighet er så vanskelig at det er bedre uten noen ganger.

Se innlegget

Se innlegget

Mamma hadde tent masse stearinlys og trukket for gardinene for å lage den riktige stemningen.
Hun så på oss og smilte: Er dere nysgjerrige nå?
Vi nikka. Aner ikke hva Marie tenkte om hele greia, men hun spilte i hvert fall med. Mamma lukka øynene og satt lenge sånn uten å si noe. Marie og jeg stirra på henne. Så sa hun plutselig: Hehe, Alex! Jeg ser en høy mørk gutt…og…TRE BARN!
Jeg: Men mamma…det er kanskje noe du HÅPER på det?
Mamma åpna øynene og så streng ut.
Mamma: Nei. Det er noe jeg SER Alex.
Jeg svarte ikke. Jeg følte at vi var i ferd med å vikle oss inn i noe helt feil og jeg ville ikke snakke mer om det.
Marie så på meg også sa hun til mamma: Jeg vil ikke vite noe om fremtiden jeg egentlig.
Mamma: hvorfor ikke?
Marie: Nei…så lenge jeg ikke vet noe så kan det liksom skje fantastiske ting, når som helst.
Mamma: Hva mener du?
Marie: Jeg mener bare at…jeg liker fremtiden når den er i fantasien min på en måte.
Hun smilte til meg. Jeg vet at hun tenkte på Karl-Magnus akkurat da, men jeg vet også at hun gjorde det for å redde meg.

Jeg fikk ikke fortalt mamma det dere vet i dag heller, det passa så utrolig dårlig

Se innlegget