Supernytt

Isac Elliots konsert får terningkast 4

Det finske sjarmtrollet Isac Elliot hadde Oslo Spektrum i sin hule hånd denne lørdagen, men karismaen er foreløpig større enn vokalferdighetene.

Det skriver NRK-journalist Marius Asp i en anmeldelse av konserten for sine unge, voksne lesere. Å ha karisma betyr å ha utstråling. Han ga konserten terningkast fire, og skriver videre:

terning-4

Et sosialt fenomen, kaller Isac Elliot seg selv på hjemmesiden sin. Det synes umiddelbart vanskelig å krangle på. Hvor stor den finske trettenåringen i realiteten er, utenfor den mest dedikerte klikken, er imidlertid ikke godt å si. Men blodfansen hans – ellioteers, som i all hovedsak består av jenter på hans egen alder og betraktelig yngre – vet til gjengjeld å lage lyd.

Elliots musikk kunne vært langt verre, uansett hva aldrende kynikere måtte hevde. Særlig andreplaten Follow Me, som kom i forrige måned, byr på en tidvis svært habil miks av frisk pop og r&b, med enkelte drypp av mer utfordrende produksjonsgrep enn på debutskiva. I hans alder skjer det mildt sagt en del på ett år, og mest hørbart er en modnere stemme, som løfter appellen hans også utenfor den ivrigste målgruppen.

I konsertsammenheng står og faller selvsagt det meste på to ting: utstråling og vokal tilstedeværelse. Det er utvilsomt det førstnevnte Elliot scorer høyest på. De første utmattede ungjentene tas hånd om av vaktene i god tid før hovedpersonen i det hele tatt har vist seg, og etter en oppladning som gjør maks ut av en temmelig dvask sceneproduksjon, eksploderer Oslo Spektrum i et unisont hvin til tonene av “Save A Girl”.

Han følger opp med tighte tapninger av “Tired Of Missing You” og “Recklessly”, og det blir tidlig klart at danserne, det meget ivrige finske bandet og selve fenomenet Isac Elliot driver konserten vel så mye som vokalisten. Tidvis synger han kraftløst, andre ganger direkte surt, og det trekker en i utgangspunktet idiotsikker sjarmbombe som “Engine” betraktelig ned.

Guttungen har til gjengjeld et godt grep om andre viktige ting, og dirigerer de utenommusikalske strekkene av konserten med imponerende presisjon. Og det er særlig under den akustiske delen av showet – som rent musikalsk er den klart minst givende denne kvelden – at han viser seg bygd for Oslo Spektrum, hans største egne konsert hittil i karrieren.

Sjarmoffensiven rommer en Q&A-session (“Hva er det beste ved ellioteers? De er vakre, søte, best”) og noen korte, men åpenbart – etter havet av lysende mobiltelefoner fra tribunene å dømme – imøtesette sekunder med twerking. Da får det være at “My Favorite Girl” er langt ute vokalt.

Selve konserten tar seg opp etter dette, og “Dream Big” er  et beint fram funky høydepunkt. “Hush” og “Parachute” lever nesten opp til de fine albumversjonene, mens “New Way Home” er kveldens mest kraftfulle øyeblikk.

Ekstranumrene “Baby I” og “Party Alarm” befester inntrykket av en artist som gradvis gjør seg fortjent til de sikkert plagsomme sammenligningene med en viss kanadisk hjerteknuser – i det minste som en nesten oppnåelig, alltid støttende personlighet. Som vokalist har imidlertid en godt stykke igjen. Flaks for han at han først blir fjortis på ordentlig i neste uke, da.

Hva synes du om anmeldelsen?

Denne artikkelen er fra nrk.no og er skrevet av Marius Asp.

Vi fant dessverre ingen artikler, kanskje du finner noe du liker på forsiden?

Del din mening!